top of page

Monarch No. 3 (1914)


De første skrivemaskinene med QWERTY-tastatur fungerte ved at armene var plassert i en sirkel i maskinen, og slo opp mot undersiden av valsen. Dette gjorde at det var plass til mange armer, og reduserte sannsynligheten for at de slo inn i hverandre. Problemet med løsningen var at du så ikke hva du hadde tastet før du rullet teksten opp. Du skrev rett og slett i blinde.


Etter omlag 15-20 år med skrivemaskiner med underslagsløsning, kom en ny trend på vei inn. Skrivemaskinene ble kalt "Visible" og slo typearmene opp på forsiden av valsen i stedet. Dette resulterte i at du så teksten du hadde skrevet så snart du hadde slått den inn. Det tok ikke mye overbevisning for de store skaperne for å skjønne at dette var fremtiden. Allikevel var det en helt ny satsning, og det var en viss forsiktighet knyttet til å starte med det.


Union Typewriter Company i USA var et paraplyselskap som bestod av skrivemaskin-produsenter som blant annet Remington, Yost, Smith Premier, og snart Monarch. Når produsenter som Pittsburgh, Oliver og Underwood begynte å produsere visible-maskiner, kom brødrene som utgjorde Smith Premier til Union Typewriter Company og ønsket å være de som startet med å lage visible-skrivemaskiner.


Union Typewriter Company delte ikke dette ønsket, og ville at Smith Premier skulle fortsette som før. De hadde egne planer for visible-trenden. Uenigheten førte til at brødrene forlot Union Typewriter Company og started L. C. Smith & Bros., et selskap totalt uavhengig fra selskapet så de kunne fortsette som de ønsket. Dette satte fyr på maskineriet til Union Typewriter Company som innså at de risikerte å tape en markedsandel om de ikke hang på Smith & Bros. De stiftet et nytt eget selskap som skulle designe, utvikle og produsere en visible maskin. Firma som kom ut fra dette var Monarch.


Maskinen presentert i dagens blogginnlegg er No 3 i serien av hva som ble produsert, men allerede No. 1 hadde den nye visible trenden. Typearmene slo opp på forsiden og det ble umiddelbart synlig hva som ble skrevet. Dette var en mer avansert løsning som følgelig var mer kostbar å produsere, men som vi vet i dag skulle dette ta over markedet til en såpass stor grad at noen annen måte å gjøre det ble aldri aktuelt.


Denne maskinen er ekstra spesiell ved at den er utrustet med en tidlig utgave av et tabulatorsystem som gjør det mulig å bestemme via taster på maskinen hvor tabulatorpunktene skal være og ikke. Bare noen år senere ville slike løsninger bli vanligere, og de ble implementert ved at man hadde en lang remse med pins som kunne heves eller senkes på ønsket plass. Denne maskinen fungerte ved at den hadde et lager med pins i en beholder på baksiden. Å trykke ned knappene for å sette tabulatorpunkter ville hente ut en pin fra denne beholderen og sette den ned i et spor for disse punktene. Motsatt ville knappen for å fjerne punktene løfte pinsen fra sporet og sette den tilbake i beholderen. Det er noe veldig elegant og enkelt med løsningen som er både synd og godt å se at ikke ble vanlig. Det er en kul løsning, men som med denne maskinen så har alle pins forsvunnet med tiden. Det er følgelig ikke lenger mulig å sette tabulatorpunkter på denne maskinen.


Maskinen er overraskende elegant i bruk. Den er lett å skrive på selv om mange av delene er nå ekstremt gamle. Den er ekstra interessant ved at den er gammel nok til at den mangler bokstaven Å. En bokstav vi i Norge ikke formelt tok i bruk før 1917. Den ble polert og renset, samt fikset et par funksjoner som hadde blitt ødelagt.


Maskinen ble kjøpt inn og renset på bestilling for daglig leder ved Engebret Café i Oslo, Oslos eldste café. Den ble levert dit etter ferdigstilling av prosjektet, og står i dag til utstilling i deres resepsjon.

69 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Commentaires


bottom of page