James Bartlett Hammond sendte i 1884 ut sitt produkt, Hammond No 1, på markedet. Han hadde innen da jobbet i nær et tiår med designet sitt etter å ha kjøpt opp rettighetene på en annen maskin som han tok inspirasjon fra og bygget opp sitt eget design med et kurvet tastatur av ibenholt, og en lekkert tredekket kropp, bygget rundt det sentrale "tårnet" som ville bli den gjengående faktoren for alle design i tiårene som kokm.
Skrivemaskiner var på dette tidspunktet ikke egentlig en ny sak. Den første maskinen som kom på markedet og ble en moderat vellykket sak var Sholes & Glidden sin maskin i 1874, så selv om 1884 høres veldig tidlig ut hadde skrivemaskiner på det tidspunktet alt vært en greie på markedet i 10 år.
Hammond skilte seg fra de andre ved noen betydelige annerledes måter å tenke på. Det mest åpenbare på den første modellen var avviket fra QWERTY-tastaturet til Sholes. Hammond mente dette designet var en forbedring, men markedet var generelt ikke enig og over tid så Hammond seg nødt til å tilby mer mer og mer varianter av maskinen sin med QWERTY layout. I 1890 kom modellen No. 1 Universal som hadde et QWERTY-tastatur, men Hammond gav ikke helt opp sitt kurvede to-raders layout de kalte 'Ideal' helt enda heller. Universal ble fortsatt i produksjon sammen med varianter No. 1A og No. 1B med ideal-layout helt ut til 1895 når No 2 modellen kom ut og det kurvede designet ble forlatt.
En andre markant forskjell var at de fleste maskiner hadde frem til da slått inn teksten ved at stempeler med en eller annen form for blekk-distribusjon slo ned på papir og etterlot seg merker. Hammond var brydd med hvordan fingerteknikk spilte kraftig inn på hvor jevn printen ble, og ønsket noe som kunne sikre jevn og lik print på hvert eneste tasteslag.
De som har drevet med skrivemaskiner har kanskje merket seg at de gangene man treffer taster litt feil med fingrene så blir ikke printen lik som de andre gangene man treffer bedre. Hammond laget et desgn med en gummihammer på en springladet fjær som ble plassert bak papiret på vognen. Når du trykket en tast ville en plate med tekst, kalt 'shuttle', bli svingt rundt til den korrelerende bokstaven, og hammeren ble løst ut. Den svingte da opp og traff papiret fra baksiden, slik at papiret ble presset mot blekkbåndet og stempelet. Dette etterlot print fra stempelet på papiret. Siden hammeren var spent med fjøring, og ikke basert på kinetisk energi fra fingrene, var kraften bak slaget lik hver gang. Følgelig var printen fra en Hammond garantert å være like jevn på hver eneste bokstav.
Den tredje forskjellen var selve 'shuttle' elementet med tekst på. Dette var enkelt utskiftbart element med bokstavene hammeren skulle slå mot. Det første designet var to sett med elementer på to roterende hoder som ble slengt rundt av maskinen, men senere ble ideen designet om til et enkelt element som skled rundt i et spor. Dette elementet kom med flere utgaver av seg der skriften kunne være forskjellig. Dette gjorde da at en og samme maskin kunne printe flere forskjellige skrifttyper, der de aller fleste andre maskiner var låst til stemplene som var loddet til typearmene.
Denne ideen var god nok til at patentet og ideen fortsatte i mange tiår fremover, og som man kan argumentere for at ble kopiert av IBM, eller i det minste inspirerte dem, når de skulle lage sin Selectric med utskiftbare kulehode-elementer. Disse solgte maskiner godt inn i 1980-tallet, så ideen med utskiftbare type-elementer rakk å bli omtrent 100 år.
En fjerde og siste forskjell som var et noe negativt aspekt og en følge av å ha en hammer som skulle slå inn på baksiden av arket. Nemlig at man ikke kunne mate papiret inn fra baksiden av valsen og få det kurvet rundt og opp på forsiden. Man måtte plassere den nederste del av arket mellom de to valsene og rotere valsen for å dra hele arket inn i en trommel under valsene. Etterhvert som man skrev ble arket dratt lenger og lenger opp igjen helt til arket var fylt opp og man måtte dra et ark hele veien ned igjen. En noe tidkrevende prosess, og da kanksje spesielt problematisk for en sekretær som skulle skrive ganske mange sider i løpet av en dag. Da var det kanskje like greit å ha en maskin som ting gikk litt raskere på selv om printen kanskje ikke ble det beste den kunne bli.
Maskinen var allikevel populær nok til at selskapet levde i beste velgående, selv om de ikke klarte å bli "størst" på noe vis. Til tross for at det kanskje kunne være kludrete å sette inn ark var det mange som satte pris på den konsistente printen og følelsen i tastingen. Eksempler på forfattere og kjente personer som brukte Hammond til å skrive på var folk som J. R. R. Tolkien, Helen Keller, Robert Louis Stevenson, Mark Twain, og H. G. Wells for å ha nevnt noen.
James B. Hammond holdt selskapet sitt gående som direktør hele sitt liv, og var godt likt av sine ansatte. Han var dog ansett som eksentrisk til en så stor grad at han i 1907 ble krevd innlagt på mentalsykehus av sin bror og fabrikkpartner. Sykehuset erklærte ham vettug og han kom tilbake som sjef hvor han holdt på til sin død i 1913, hvor han da i sann eksentriker-stil etterlot nesten hele sitt dødsbo og firma til The Metropolitan Museum of Art. Noe smått selvopphøyd om hva han hadde produsert kanskje, men vi entusiaster ser jo gjerne på Hammond som et kunstverk, så han tok jo ikke feil!
Til tross for Hammonds død og arv til musum, var det ikke slutten på selskapet. De fortsatte produksjonen av Multiplex-maskinen dypt inn i 1920-årene når selskapets virke ble solgt videre til The Frederick Hepburn Co. og døpt om til Varityper. Den store depresjonen traff selskapet raskt før det rakk å komme i gang, og ble solgt videre i 1933 til et partnerskap som fortsatte innovasjon og salg helt inn i 70-tallet. (Selskapet skulle fortsette å eksistere inn i 80-tallet, men da med en annen maskin som ikke var etterkommer av Hammond).
Varitypers første maskiner ligner soleklart på Hammond-maskiner selv om de la til en haug funksjoner for "profesjonell ytelse". De kan faktisk se ut som nesten noe Reodor Felgen har laget med masser av nye hjul, spoler, spaker og målere slengt oppå en tradisjonell Hammond-maskin. Eksempler på tillegg Varityper etterhvert la til kunne være ting som ekstra spolehus på siden som holdt karbonfilm for en mer jevn og god print enn blekkbånd av stoff gjorde, elektrisk motor, proposjonal tekstskriving, og masse annet. Andre redesign fulgte, inkludert designet, og innen 40-tallet var maskinens ytre vanskelig å kjenne igjen som Hammond-design. Man kunne fremdeles se toppen av "tårnet" i midten av designet gjennom alle iterasjoner av design. Inn i 1960-tallet så Varityper mer ut som noe ut av The Jetsons enn noe annet. Noe som for øvrig også er en veldig kult utseende.
Mot slutten var det kanskje spesielt IBM sin Selectric Composer som skulle starte nedturen for Varityper. IBMs langt mer utbredte Selectric solgte mye mer enn Composer, men Composer kom med funksjoner som ble ansett som luksus og toppen av ytelse, som også var markedet Varityper siktet seg inn på. Varityper kom med flere innovasjoner for å konkkurere, men selv om det ble påstått at Varityper sine løsninger gav bedre resultater eller var mer elegant gjennomført, så ble det gjort valg der som gjorde at folk ikke likte dem like godt. IBM hadde også en agressiv markedsføring som tok over markedet som en bråtebrann. De satte rett og slett en standard for hva folk forventet en slik maskin skulle være, og Varityper slet med å holde seg relevante, selv om det ikke egentlig skortet på kvaliteten. Noen mener også at det var inntoget av personlige datamaskiner som virkelig satte inn det siste dødsstøtet for Varityper, men det var nok allerede dramatisk skadeskutt av IBM innen da.
Varityper ble etter sigende solgt videre til et selskap som prøvde å fortsette kampen, men som snart måtte stenge av mesteparten av kontorene sine og utviklet seg til et annet type selskap. De beholdt rettigheten på designene sine, men produksjonen ble ikke tatt opp igjen.
I dag er Hammond et samleobjekt som mange entusiaster kjenner raskt igjen. De har et ikonisk design og en funksjon som mange som er fascinert av mekanikken i skrivemaskiner liker godt. Maskinen har en ganske tung vogn i bruk, men er en robust sak med en spennende følelse i tastene når man skriver. Man kjenner maskineriet trigge hammeren bak, og printen blir faktisk jevn og god. En ulempe nå med Hammond er at stemplene ble laget i vulkanisert gummi. Dette er ikke noe som blir direkte brutt ned som andre typer gummi gjør, men de kan bli sprø og bokstavene kan ta skade ved bruk fordi hammeren som slår mot slår litt hardt.
Mellom hammer og papir skal det henge en gummiremse som skal hjelpe til med å skjerme bokstavene på elementet fra direkte slag fra hammeren. Denne remsen er ofte borte fra gamle Hammond-maskiner, og det man ofte ser med maskinene er at folk har lekt med dem uten å vite hva de gjør. De har tastet på dem for å se hva som skjer, og hammeren slår da inn i bokstavene som tar skade av det. Følgelig kan maskinen fremdeles skrive, men det kan ha gått skall av bokstavene rett og slett.
Som en noe spennende endring er at med inntoget av 3D-printere er det enkelte som har satt seg ned for å designe nyskapte elementer til Hammond-maskiner. Disse kan da komme i all mulige moderne fonter, som for eksempel både Comic Sans og Wingdings. En Leonard Chao i USA har lekt mye med dette og laget 3D-printede elementer til både Hammond, Blickensderfer og Mignon-maskiner. Mange venter i spenning på at han skal åpne en butikk for varene da det er flere som kunne tenkt seg å utvide repertoiret til sin maskin. Det er gøy å se at selv gamle utdødde ting får nytt liv og ny pust selv i senere generasjoner.
Comments