I enhver bransje har vi standarder. Disse settes for eksempel enten gjennom avtaler, gjennom fabrikanter som kommer med innovasjon ingen andre klarer å følge før standarden er satt, eller ved at én fabrikant gjennom diverse markedsføringstaktikker klarer å sørge for at deres produkt selger overveldende bedre enn alle andre slik at andre direkte tvinges til å halte etter.
Skrivemaskineventyret startet ut i 1873. Det tok bare noen få år etter at Sholes & Glidden med sin første maskin produsert av Remington begynte å møte utfordrere på markedet. Det florerte i variasjoner som alle mente at deres metode var best, og slik pågikk en kamp i 40-50 år før variasjoner begnyte å bli tynnet ut fra markedet. Det hadde blitt klart hva som var mest akseptert av folket. Enten så sørget du for at maskinen du skulle selge gjorde ting på denne måten, eller så ville flertallet ikke ha noe med maskinen din å gjøre.
Tastatur
Det føles mest naturlig å begynne med tastaturet. Det var trolig det aller første som ble standardisert. Når Sholes & Glidden laget sin første maskin så presenterte de verden for et tastatur med 3 rader der de fem første tegnene fra øverst til venstre og mot høyre leste 'QWERTY'. Mange gjennom historien har stilt spørsmål til hvorfor alle bokstavene ble plassert ut i akkurat dette mønsteret, noe du kan lese mer om i denne bloggposten. Kort oppsummert så er svaret at vi vet ikke 100% sikkert da begrunnelsen til Sholes og Glidden aldri ble dokumentert, men noen Japanske forskere mener å ha kommet frem til at bokstaver der morsekoden for tegnene lignet hverandre er plassert nær hverandre på QWERTY-tastaturet, ettersom maskinen i første omgang ble designet som et verktøy til blant annet telegram-operatorer.
Når maskinen til Sholes og Glidden kom for salg var det som nevnt umiddelbart flere konkurrenter som hev seg på trenden. Mange valgte å adoptere det samme tastatur-oppsettet, da Remington (som produserte maskinene til Sholes & Glidden) hadde gått hardt ut i markedsføringen ved å sette opp egne spesielle skoler som lærte folk å bruke maskiner med nettopp deres oppsett. Markedet var følgelig fra første stund ganske fult av folk som syntes QWERTY var måten å gjøre det på. Det betyr dog ikke at konkurrentene gjorde forsøk på å sette andre standarder.
Et eksempel på et alternativt forsøk var for eksempel Crandall og Hammond som laget et 2-raders kurvet tastatur (Crandall kurvet sine radikalt mindre enn Hammond gjorde). Bakgrunnen for denne kurven var nok i utgangspunktet at det gjorde det enklere å legge opp mekanismene mellom tastene og mekanismen som skrev bokstavene, men selv på den tiden kan jeg lett se for meg at de markedsførte det som å skulle ha fordeler over QWERTY.
For oss som ser på dette nå så kan man lure på hvordan dette skulle være effektivt. Spesielt mellomromstasten er lite tilgjengelig, og mens vi er vant til at skift-tastene er på ytterkantene av tastaturet befinner de seg i midten på denne. Det er derimot viktig å huske på at når denne modellen kom ut var det få mennesker i verden som hadde noe som helst forhold til skrivemaskiner på noen måte. Alt var nytt uansett hva de valgte.
Det var et par andre som forsøkte seg med litt varierte oppsett, men selv om det var naturlig å begynne på tastaturet i denne bloggen er det også kanskje den minst spennende utviklingen. Standarden ble i stor grad tvunget igjennom av den første kommersielle suksessen, og alle andre forsøk på å gjøre noe annet ledes slo aldri helt an.
Det skortet ikke på forsøkene på å revolusjonere standarden. I 1936 kom oppsettet som man kan argumentere for er den største alternative utfordreren som fremdeles eksisterer i dag: Dvorak-tastaturet. Man kunne spesialbestille maskiner til å komme med et spesielt oppsett, eller man kunne betale en tekniker til å bytte om på stempelhodene på en eksisterende maskin. Selv om Dvorak har klart å overleve QWERTY gjennom snart 90 år, er det allikevel ingen tvil om hvilket av de to tastaturene som har slått best an. Det er allikevel interessant at et alternativ presentert i 1936 fremdeles er relevant. Dvorak ble designet på bakgrunn av at oppfinneren følte at QWERTY var et suboptimalt oppsett som førte til at det var mange ord som førte til klønete plassering av fingre for å skrive. De mente at deres oppsett skulle føre til en radikal bedring av tastehastighet for alle brukere av tastaturet, uansett bakgrunn og evner.
Det har blitt utført mye forskning på Dvorak mot QWERTY, også i senere tid. Noen studier har funnet at jo, skrivehastigheten på de som har lært seg å bruke Dvorak har økt når de først har fått det inn i fingrene. Disse studiene har dog blitt møtt med kritikk som påpeker at hvis testpersoner som ble gitt opplæring og korrekt bruk av Dvorak for å teste skrivehastigheten hadde blitt gitt tilsvarende kurs og opplæring i effektiv bruk av QWERTY ville også de økt skrivehastigheten sin uten å gå over til Dvorak.
De lærde strides med andre ord, men de nyeste studiene later til å mene at begrensningen på hvor fort man klarer å skrive til syvende og sist ikke koker ned til hvordan tastaturoppsettet er satt opp, men snarere hvor fort vi klarer å bevege fingrene våres med treffsikkerheten ivaretatt. Hvorvidt du bruker QWERTY eller Dvorak later til å være mer eller mindre likegyldig for tastehastigheten din om du virkelig ønsker å gå inn for å bli virkelig rask.
En dame ved navn Stella Pajunas fra USA med en IBM Electric (altså ikke en Selectric) satte i 1946 en rekord på 216 ord i minuttet med et QWERTY-tastatur. Faktisk er det ingen som med en tradisjonell skrivemaskin som klarte å noen gang slå henne, så selv den dag i dag er Stella ubeseiret om man ignorerer moderne tastaturer. Det raskeste noen har tastet på et Dvorak-tastatur (der det var offisielt godkjente målinger) var en dame ved navn Barbara Blackburn som i 2005 satte en rekord på 213 ord i minuttet med et moderne tastatur. Altså selv ikke med moderne teknologi og det angivelig raskere oppsettet klarte hun å slå Stella. Dette beviser derimot ikke at QWERTY er overlegent, men det er et solid argument i retning at det kanskje ikke er av stor betydning hvilket oppsett man bruker.
Up-, Front,- og Down-stroke
De aller første skrivemaskinene var alle upstroke-maskiner. Det vil si at alle bokstav-stemplene satt på typearmer plassert i en ring under vognen. Når du trykket på bokstavtastene, svingte armen med det tilsvarende stemplet opp, traff blekkbåndet mot papiret som lå under en valse, og et avtrykk ble lagt igjen. I et tidlig stadium av skrivemaskinshistorien var denne ringen av stempler bare hvordan man hadde valgt å gjøre dette. Det var en grei måte å gjøre det på. Ulempen var naturligvis at når du skrev noen ord så var det ikke synlig for deg at du hadde skrevet noe. Det var tross alt helt på undersiden av maskinen. Det var gjerne bygget støtte for at du kunne relativt enkelt vippe valsen frem og opp, slik at du kunne se hva du akkurat hadde skrevet, men det var altså en manuell prosess. På grunn av at det var såpass klønete å se nyskreven tekst ble disse maskinene senere gjerne kalt "blind typers"
Konkurrenter begynte å by på alternative måter å gjøre det på. Måter som skulle føre til at man faktisk kunne se hva man skrev, eller "visible typing". Det var to forskjellige tilnærminger. "Frontstroke" og "Downstroke". Både front- og downstroke ble begge implementert høvelig samtidig, men la oss starte med å ta for oss downstroke-maskiner, eller altså maskiner som slå stemplene ned på oversiden av valsen.
Det strides noe om hvem som var aller først ute med downstroke-løsningen. Mange kom tilsynelatende samtidig med det, så det var harde ingeniør-kamper rundt å komme ut på markedet først. Produsenter som Salter, Columbia Bar-Lock, Imperial og Oliver var blant de som kjørte downstroke-stilen. Både Salter, Imperial og Columbia Bar-Lock løste saken ved å lage ett enkelt tårn av typearmer i midten av maskinen som stod rett opp, og slo frem og ned på toppen av valsen mens du skrev. Fordelen med disse var naturlig nok at du kunne se med en gang hva du skrev, men ulempen var jo at det fremdeles stakk opp et høyt tårn mellom øynene dine og vognen. Som regel måtte du sitte litt lent over maskinen for å se ned over typearmene. En litt klønete sittepositur, men den fungerte og det var fremdeles å foretrekke fremfor at du ikke kunne se hva du skrev.
En annen måte å prøve å gjøre downstroke på var Oliver Typewriter sin fremgangsmåte. I stedet for å ha ett tårn i midten, laget de to tårn på hver side av vognen som slo bueformede typearmer ned mot midten av valsen. Denne måten å gjøre det på gjorde at du kunne fint sitte mer tilbakelent mens du skrev. Metoden var også god på å generere momentum, så det var lett å få tastearmene til å slå solid mot valsen. Nettopp på grunn av dens effektivitet på dette området var den godt likt på kontorer som ofte skrev stensildokumenter for å trykke opp flere kopier av dokumentene. Så mye så at disse maskinene kunne ofte, iallfall på Amerikanske kontorer, være i bruk i mange tiår etter at det ble slutt på produksjon av disse.
Problemet med maskinen som gjorde at det ikke slo så godt an som man håpet var at du hadde et ganske snevert innsyn. Som du ser på bildet har du ikke mange centimeterne med synlighet inn på valsen. Du kunne se ordet du akkurat skrev, men setningen din forsvant fort bak det venstre tårnet.
Løsningen som vi skulle se komme ut av konkurransen som vinneren skulle bli frontstroke. De fleste er enige i at The Daugherty Typewriter (senere Pittsburg Visible) var først ut, men det er et par som argumenterer for noe annet.
Frontstroke fungerte slik som de skrivemaskiner vi er vant til med i dag. De løftet valsen høyere opp og plasserte segmentet for typearmene nedenfor valsen. Tasting på typearmene svingte armene opp og traff valsen på forsiden av sylinderen. Etterpå sank de eller ble trukket tilbake av springfjærer (eller som i Daugherty/Pittsburg sitt fall, ganske enkelt vekten fra tastearmene) som sørget for at de kom ut av veien så raskt som mulig. Dette gav muligheter for rask skriving, der du alltid så hele linjen du akkurat hadde skrevet, samt alt over. Det er ikke vanskelig å se hvorfor frontstroke skulle komme ut av denne krigen som vinnere.
For oss i dag er det åpenbart at frontstroke var den beste måten å gå, og de fleste visste også dette selv i 1890 når de første frontstroke-maskinene kom, men enten om det dreide seg om patenter, stahet tilknyttet egne oppfinnelser eller misforståelser om hva markedet ønsket seg, fortsatte et par produsenter å utfordre frontstroke løsningen i ytterligere 30 år før så og si alle landet på samme type løsning.
Fargebånd
Sikkert bortimot 98% av alle skrivemaskiner laget etter 1900 bruker 13mm, eller 1/2-tommer brede bånd, men det var flere varianter for dette. Her i Norge kom det for eksempel en del tidlige maskiner fra Adler som benyttet et langt bredere bånd enn hva de fleste andre brukte. Årsaken til dette valget var at måten maskinen skrev enten vanlige bokstaver, store bokstaver eller tall på, var å skifte høyden på vognen. Typearmene med stemplene på skjøt rett frem og traff valsen på vognen akkurat der tegnet du ønsket deg var. Fordi det ikke var noen måte å regulere båndets høyde sammen med vognen på, var det nødvendig at båndet var såpass bredt. Det måtte rett og slett passe høyden på stempelet.
Noen andre svært tidlige maskiner brukte også slike veldig brede bånd, men dette var ikke nødvendigvis fordi maskinen varierte såpass mye på hvor på båndet den ville treffe. Noen kunne sikkert fint klart seg med det som senere ble helt standard for alle: Nemlig 13mm. Jeg vil tro at den eneste grunnen til at dette valget ble gjort da var at det var ikke satt i stein at skrivemaskiner brukte 13mm bånd enda, og at det fantes andre teknologier som på den tiden brukte såpass brede bånd. Det eksisterte mao allerede en "standard", eller iallfall en "sedvane" for noe annet som bare passet seg.
Det ble tidlig klart for produsenter som Adler og et knippe andre, at det var lite poeng å bruke andre bånd enn 13mm, og du skal lete lenger etter maskiner laget etter 1920-25 som bruker bånd bredere enn 13mm, (men du vil finne et par).
Spoler
Spoler er en av de tingene som kanskje ikke egentlig burde vært i denne posten. Det eksisterte et sett med spoler som "de aller fleste" maskiner brukte, men det var haugevis med andre mer spesielle maskiner som brukte mer proprietære og rare spoler. Når de elektroniske maskinene kom på markedet ble dette bare enda mer sant, for ingen ønsket å betale ytterligere lisensavgifter for å bruke andre veletablerte standarder i sine maskiner. Vi tar allikevel en titt på det da det er en sentral del av enhver maskin.
De aller fleste maskiner brukte spoler for både å holde på, og forenkle skifte av fargebånd. Noen brukte en gitt standard, noen brukte proprietære spoler som var spesielt laget for seg og sine maskiner, og noen måtte du manuelt spole nye bånd inn på maskinens båndkammere.
Når de aller første maskinene kom ut for salg var det ingenting som het fargebånd til skrivemaskin. De benyttet seg av en løsning brukt i maskiner ment for å stemple inn ting som loggføring på timekort, og et par andre trykkmaskiner som fantes på den tiden. Det var i utgangspunktet vanlig at folk laget, eller iallfall farget sine egne fargebånd den gangen. De blandet sammen et par nøkkelingredienser og svøpte stoffbånd i det, hengte det opp til tørk før de kunne ta det i bruk i maskinen sin. Det var og er en grisete og lang drygd prosess. Hele lengden av båndet må henges til tørk fullstendig utrullet og uten å være klistret sammen. Båndene er gjerne 8-12 meter lange, så du kan kanskje se for deg hvordan kontoret til noen som holdt på med dette så ut.
Og for å nevnt det: Ja, vi tenker jo at blekk må være vått, men fargebånd skal faktisk tørke noe. Selve blekket er en mikstur av forskjellige ting, men blant dem er oljer og pigmenter. Om du drar fingeren langs et ferskt blekkbånd vil du få en smørje på fingrene, men det er mer oljete enn det er 'vått', og oljen er ganske så tykk. Hvis båndet hadde vært direkte vått av blekk ville man fort sett at bokstavprinten på papiret bar preg av "sprut" rundt der stempelet slo fargebåndet.
Enda en interessant tilleggsopplysning: Til tross for at produksjon av skrivemaskiner startet i 1874, og konseptet fargebånd allerede hadde eksistert en stund før det, så var det overraskende nok ingen som satte inn patent på fargebåndet og prosessen rundt å lage det før i 1886. I bildet til høyre ser du forsiden til patentet som kan slås opp i Google sitt patentarkiv.
Men tilbake til tema: Spoler. De tidligste mer maskinene brukte nesten alle mer eller mindre proprietære spoler hvor du dro det gamle båndet ut av maskinen og spolte nytt bånd inn på dem ved behov. Det tok tid, men du trengte jo heldigvis ikke gjøre dette oftere enn kanskje hver måned, kanskje 2 ganger i måneden om du skrev veldig mye. Det var derfor en velkommen endring når man utpå 1910-20 tallet begynte å se at det var vanlig med maskiner med standardiserte spoler. Men hvilken spole skulle vinne?
Tidlige spoler hadde innebygget funksjonalitet for reverseringen av fargebåndet. For eksempel spoler på en Royal 10 hadde en egen liten vektet arm (de var ikke alene om å bruke denne løsningen). Når båndet hadde nådd sin ende ble båndet trukket av armen, og vekten på loddet førte til at armen sank ned. Der kom den i veien for en mekanisme som ved hjelp av motstanden gitt av armen trigget en reversering som førte til at den nå tomme spolen begynte å dra inn bånd i stedet. Etter hvert som den roterte ble den vektede armen dekket av båndet igjen og dratt opp igjen. Royal holdt seg faktisk til denne standarden for sine skrivebordsmaskiner godt opp til 40-50 tallet, men lot sine bærbare modeller bruke en universell standard som flere andre amerikanske merker også brukte.
Så nær standarder som vi kommer
Som nevnt fantes det virkelig mange typer spoler, men de aller, aller fleste maskiner som ble laget brukte stort sett en av tre typer spoler.
Her i Norge har vi veldig mange tyske maskiner, og i Tyskland fra utpå 20-tallet og godt inn i 70-tallet var det mer eller mindre full enighet om at DIN 2103 standarden var den rette. Dette gjorde det naturligvis veldig enkelt og greit for de fleste her i Europa da veldig mange her kjøpte sine maskiner herfra. Denne standarden ble senere også kalt "GR1", eller "Group 1".
Facit var også en av dem som valgte å bruke DIN 2103, men opp til 40-tallet (mens de het "Halda") hadde de også si egen type som var noe spesiell i at det hullet i spolen som tar imot en "tapp" fra skrivemaskinen for å rotere spolen i stedet var en egen tapp på spolen som gikk ned i et spor på skrivemaskinen. Altså det stikk motsatte av det som ble vanlig.
Produsenter som generelt brukte DIN 2103/GR1 var merker som: Adler, Triumph, Olympia, Facit, Torpedo, Kappel, Optima og Alpina for å nevne noen.
I USA og senere Japan var det også generelt stor enighet blant de forskjellige selskapene. De benyttet en standard som ble forvirrende nok kalt "Universal", uten at den virkelig var universell i det hele tatt. I senere tid ble denne standarden kalt GR9, eller "Group 9", iallfall i Europa. Den hovedsakelige forskjellen på GR1 og -9 var hullet i midten av spolen. Der GR1 hadde et hull som var 5mm vidt, hadde GR9 et på 4mm. På grunn av dette var det faktisk fint mulig å bruke GR1 spoler på maskiner som brukte GR9-standard, men ikke motsatt. Litt underholdende, da det følgelig betyr at GR1 var mer universell enn 'universal' standarden. Det skal sies da at spolen ikke ville sitte godt på. Den ville 'danse' litt rundt i bruk, men det var gjennomførbart.
Produsenter som brukte Universal/GR9 standard var merker som: Smith-Corona, Hermes, Brother og Silver-Reed. Royal brukte også denne standarden på sine bærbare maskiner, men ikke nødvendigvis på sine skrivebordsmodeller. Legg spesielt merke til Hermes som en av to Europeiske produsenter som brøt med resten og benyttet GR9 standarden i stedet for GR1.
Den andre Europeiske vesentlige aktøren som brøt med standarden DIN2103/GR1 var en Italiener. Ingen ringere enn en av gigantene som skulle ende opp med å ta over omtrent alt innen kontorutstyr: Olivetti.
De fant ut at de ønsket en løsning som benyttet såkalte tommelskruer på spolene for å låse dem til båndtrekkmekanismen sin. Der alle andre brukte hull i spolene der en pin passet inn og trakk spolen med seg mens de roterte, skrudde Olivetti inn skruer som klemte dem fast til en stang, der selve stangen roterte. For at dette skulle fungere slik Olivetti likte, trengtes spoler med en enda større åpning enn GR1. Følgelig finnes så en tredje standard, GR4, eller Group 4, som kun brukes av Olivetti.
Man kan kanskje spørre seg "Hvis en standard brukes av kun én produsent, er det da egentlig en standard?". Jeg vil si at det er åpent for diskusjon, men med tanke på hvor store Olivetti ble og hvor mye av markedet de faktisk tok til slutt så er det helt innafor å si det.
Det er mye mer man kan si om skrivemaskin-standarder, men jeg får nok heller spare det til en del 2, om jeg i det hele tatt skal si mer.
Comments