Tore Rønning (84) kom ut fra videregående og startet straks som skrivemaskinmekaniker for Facit. Han arbeidet først ut fra et verksted i Oslo, før han etterhvert startet sitt eget kontor med kollega Bjørn i Lillestrøm. Etter rundt 50 år med vedlikehold og reparasjon av skrivemaskiner var det merkbart at teknologien var på vei ut, men det var akkurat passe timing for Tore som trakk seg tilbake til pensjonist-tilværelsen, hvor han siden da har vært mer gartner enn mekaniker.

Tore er nabo til en kollega av meg, og det var via min kollega jeg hørte om ham. Jeg kom i kontakt med ham for å snakke litt om hvordan de gjorde saker før i tiden. Han ville også donere noe gammelt verktøy til meg, noe jeg føler meg ekstremt heldig for å ha mottatt. I samme slengen snakket vi litt om fortiden og hvordan han husket tiden.

Jeg spurte for eksempel om hvordan de typisk renset maskiner før i tiden, og han kunne fortelle at de brukte gjerne delerenser-kar. Et kar som kunne holde på kjemikalier og som pumpet kjemikaliene ut gjennom en slange som hadde en børste på enden. Slik kunne man la løsemiddel strømme over grums i maskin og effektivt rense det ut. Tore kunne fortelle at de pleide å blande inn en andel olje i white spriten for å legge igjen et tynt lag olje i maskinene når de rensket dem. White sprit hadde en tendens til å legge igjen en veldig tørr overflate som både ikke ser så fint ut, og som metallet heller ikke har direkte godt av.
Han husket spesielt godt at etter en grundig rensing var ansiktet hans gjerne dekket av fet olje fra fordampede løsemidler som han måtte vaske av jevnlig. Det var ikke snakk om å ha noe ekstra ventilering på den tiden for å bli kvitt avgassene. Det var bare sånn jobben var. En del av hverdagen.
Jeg spurte hvor vanlig det var at man byttet ut valser på maskinene, og det skjedde jo, men det var mer vanlig å behandle gummien med et ekstremt sterkt kjemikalie som kunne myke opp gummien og gi den bedre grep igjen enn å sette på ny gummi. Dette kjemikaliet husket han i farten ikke lenger hva het, men det var sterkt nok til at han måtte ha spesialløyve fra staten til å få lov til å kjøpe det inn. Man måtte kunne dokumentere at man trengte det til businessen, så jeg som lekmann som drev med hobby kunne nok se langt etter å få tak i det. Noe han kunne legge til sikkert var like greit, for det var ekstremt giftig.

Tore startet som nevnt senere i livet et kontor i Lillestrøm for Facit hvor han arbeidet med en kollega, Bjørn. Sammen utførte de service på maskinene til folk som hadde fremdeles behov for sine maskiner. Rundt slutten av 70-tallet begynte elektriske skrivere virkelig for alvor å gjøre sitt inntog, men det skulle ta en stund til før behovet for de gamle analoge maskinene forsvant. Nå og da ville det til og med komme folk med riktig gamle maskiner som folk ville ha service på før de la dem vekk til lagring.
Et eksempel kan være maskinen på bildet til over høyre som var på en Hermes fra 1947 jeg eide før i tiden. Den var riktig så gammel, men en tidligere eier hadde levert maskinen til ham for service så sent som sist i 1980. Dette viser til at iallfall noen folk virkelig tok godt vare på maskinene sine selv om de var riktig så gamle. Ikke som dagen i dag hvor mange skifter ut laptopen sin om den er mer enn 3 år gammel akkurat.
Variasjoner i standard prosedyre
På YouTube kan vi se flere videoer fra mekanikere som demonstrerer visse reparasjonsmetoder. En av dem er bruk av en spesiell type tang som kan bøye metallet i typearmer til vertikal korreksjon ved å bare tvinge metallet opp eller ned. Jeg spurte Tore om han visste om slikt fremdeles ble laget, men han så da spørrende på meg og skjønte ikke hva jeg siktet til. Jeg viste et bilde av tangen, men han hadde aldri sett en slik før. Jeg forklarte hva jeg tenkte på og han viste meg da hvordan de korrigerte typearmer før gjennom såkalt "metal peening". Her klemmer man da inn en tang med to små punkter på metallet som da presser seg inn i metallet og trykker metallet ut i alle retninger rundt det og følgelig produserer en bøy i metallet så fremt punktet lages tett på ytterkanten av metallet. Det ble tydelig at prosedyren flere amerikanske mekanikere snakker om for å reparere feil høydejustering på typearmer var fullstendig annerledes enn praksisen her i Norge.
Siden jeg lærte dette av Tore har jeg også blitt obs på flere maskiner som har kommet på mitt skrivebord at de har slike peening punkter på typearmene, som viser til at mange maskiner ble korrigert på denne måten. Det er interessant å se at forskjellige steder i verden hadde så separate praksiser rundt hvordan ting gjøres.
Det er definitivt mange spørsmål jeg gjerne skulle spurt mer om, men så er det noe med å kjenne sin besøkelsestid også! Dette var et treff som skjedde for en stund siden nå, men jeg følte det var både viktig og riktig å skrive det ned og offentliggjøre de mest interessante småtingene vi fikk snakket om.
Comments