top of page

Hvordan fungerer egentlig en skrivemaskin?

Oppdatert: 20. aug. 2021

De aller fleste, selv av den yngre garde, har fått med seg den gamle oppfinnelsen 'skrivemaskin'. Denne metallklumpen med tastatur og stempler som skriver tekst. Eldre generasjoner presenterer barna for maskinen og humrer for seg selv mens barnet ser etter på-knappen, og yngre rister på hodet for backspace fjerner jo ikke teksten de har skrevet. Hva slags ubrukelig doning er dette liksom?


Alle kan se at å dytte ned en bokstav på tastaturet resulterer i at en arm med et stempel på slår opp, og når den går ned igjen hopper hele vognen på toppen akkurat ett hakk til siden. Men hvorfor gjør det egentlig det? I dagens post håper jeg på å kaste litt lys på akkurat det.


I Norge har vi norske navn på det aller meste i en skrivemaskin. Mye av det er låneord fra Engelsk, og det aller meste av det har ikke jeg en konkret oversikt over hva formelt sett er de korrekte norske ordene for. Jeg kommer til å bruke litt blanding av termene her, men hvis jeg snakker om ting på tegningene jeg poster i denne artikkelen vil jeg bruke det engelske navnet ettersom det er språket på tegningene. I de tilfeller det kan være relevant vil jeg også oppgi det norske navnet.


Basics

For å starte med det helt grunnleggende. En skrivemaskin er et sett med typearmer festet via hengsle til et segment. Typearmen slår opp mot en valse (på engelsk 'platen'). En båndvibrator løfter opp en remse med stoffbånd som holder på halvtørket blekk. Resultatet av at type face slår inn på papiret på valsen med blekket imellom er, som de fleste er kjent med, en avprintet bokstav.


Shift-knappen på tastaturet vil enten løfte valsen slik som vist på bildet, eller dra ned selve segmentet, for å endre på hvilken av bokstavene på type face som treffer valsen.


Når armen passerer et bestemt punkt på sin reise fra bunn av segmentet og opp til valsen, 'lades' en springfjærmekanisme for fremmrykk. Når armen faller tilbake, trigges mekanismen som får hele vognen til å bevege seg ett hopp til siden. Mer om dette senere.


Shift alignment

Når vi enda snakker om shift. Over er en illustrasjon som viser et omtrentlig gjennomsnittlig segment og valse-design. Pilene over på 1 og 2 peker henholdsvis på en type arm og stoppunktet på et segment. Like over ser man valsen.


I dette designet er trolig maskinen det man kaller for et 'segmentskift', altså at når en bruker trykker inn shift knappen, så dras hele segmentet ned. Motsatt av dette er vognskift, der trykk på shift-knappen løfter hele vognen opp. Segmentskift er definitivt den beste løsningen da den veier veldig mye mindre enn vognen, og det er ikke slitsomt å bruke den. Problemet før i tiden var at vognskift er mye enklere og billigere å implementere, så segmentskift ble gjerne kun satt inn på modeller laget for å være litt ekstra luksus.


Ved pilene 3 og 4 ser vi i dette designet muttere som har som funksjon å være shift alignment. Hvis dette designet er et segmentskift, vil springfjærer sørge for at segmentet alltid holder seg oppe. Springfjærene vil dra opp så langt de klarer. Linjen mellom mutterne over er ikke del av selve segmentet. Den er statisk festet i maskinen og sørger for at mutteren markert 4 vil stange inn i den. Det er her segmentet vil stoppe opp. Mao kan mutter 4 skrus opp eller ned for å justere nøyaktig hvor segmentet stopper. Det motsatte er sant for mutter 3. Ved å justere denne opp eller ned kan vi endre på hvor segmentet stopper når skift trykkes ned. Dette er noen ganger nødvendig fordi mekanismen kan forskyve seg, noe som resulterer i at store bokstaver og små bokstaver ikke printes på samme høyde på papiret.


Hvordan forskjellige maskiner har løst dette er i stor grad bygget på samme idé som dette, men alle har hver sin konkrete metode. Noen har to skruer et sted ved segmentet, noen har to sett med skruer på hver sin side av understellet på vognen, og andre har helt egne tilnærminger. Felles for alle er at de er laget for å kunne justere hvor 'lower case' og 'upper case' shift treffer.


'Artig' om lower/upper case

En liten "fun fact" om hvorfor vi kaller det for lower og upper case lettering. Tilbake i trykkeritiden satte man bokstaver på stempel inn i et rutenett som skulle bli underlaget for papir som skulle presses ned på stemplene. Disse stemplene lå i bokser, og store bokstaver lå som regel i det øvre lokket på boksene, altså 'the upper case'.



Knappespaker og lenker

Nederst til venstre på tegningen viser en enkelt bokstavtast. Det er ikke uhorvelig mange ledd i mekanismen, men når det er et sted mellom 36 og 44 av dem blir totalsummen av armer, spaker, springfjærer og lenker ganske stor.


Som tegningen viser; ved at en bokstavtast dyttes ned, dras en lenke som er festet i et ledd. Denne har en ny lenke som forflytter bevegelsen fra ca loddrett til ca vannrett. Dette er igjen festet til en slags 'hub' som drar i både en type bar-lenke, og en universal mekanisme. Denne universale mekanismen trigges på forskjellig måte i de forskjellige maskinene, men felles for de fleste er at alle tastene trigger den samme mekanismen. Denne universalmekanismen er den som sørger for at båndvibratoren løfter båndet, og at fremrykksmekanismen trigges for å forskyve vognen til siden. Kun et fåtall taster på tastaturet er satt til å unngå denne mekanismen, og hvilke det er avhenger noe av hvordan produsenten har valgt å løse oppgavene til tastene.


Fremrykksmekanisme, eller "escapement"

En av de mest kompliserte, eller iallfall mest fin-justerte mekanismene i skrivemaskinen er fremrykksmekanismen, på engelsk kjent som "escapement". (Det er ikke helt klart for meg om det norske navnet er fremrykksmekanisme, så ikke skyt meg om jeg bruker feil navn her). Denne mekanismen er konstruert rundt et tannhjul i midten av hele maskineriet, kalt fremrykkshjul. På tegningen til høyre ser man hjulet med lange tenner rundt. Alle skrivemaskiner har en eller annen form av dette hjulet.


En nødvendig detalj å ta opp: På enden av vognen er det festet en snor som på andre siden i selve skrivemaskinen igjen er festet på en springladet trommel, på engesk kalt "main spring". Denne trommelen vil hele tiden produsere en sidelengs trekkraft i vognen, og det er dette kontinuerlige spennet som brukes for å generere bevegelse i maskinen. Hver gang du hører plinget og skyver vognen til andre siden gjør du mao. mer enn bare å skifte linje. Du 'lader' spenningen i maskineriet også.


På baksiden av fremrykkshjulet er nok et tannhjul, på engelsk kalt en 'pinion'. Tennene på dette tannhjulet går inn i tagger på en stang som går under hele vognen på skrivemaskinen, kalt simpelt nok et "rack". Forholdet mellom denne 'rack' og 'pinion' er at vognen ikke begeger seg uten at pinion-hjulet også gjør det.


På pinionhjulet er en liten arm, på engelsk kalt en "pawl". Armen er vist på tegningen til høyre ved pilen nummerert 3. Denne armen sørger for at tannhjulet får fritt lov å bevege seg én retning, men ikke den andre. Dette gjør at du kan alltid skyve vognen på skrivemaskinen til høyre, men at all bevegelse til venstre er låst med mindre man trykker på en manuell utløser (se tegning under) eller trigger fremrykksmekanismen.


På selve fremrykkshjulet finnes en tilsvarende arm, på engelsk kalt for en 'loose dog'. Denne armen holder fast i tennene på fremrykkshjulet slik at ikke trommelen som drar i vognen får lov å bare smelle hele vognen helt til venstre. Når du trykker ned en tast beveger denne loose dog armen seg opp eller ut, og en andre arm kalt en 'loose dog stop' klikker inn. Denne spretter såpass raskt opp at tannhjulet ikke rekker bevege seg og holdes i samme posisjon som før. Når tasten slippes derimot, slipper loose dog stop armen taket, og loose dog armen vil bevege seg tilbake. Innen den rekker å komme tilbake vil derimot fremrykkshjulet ha sluppet forbi barrieren, og én tann får rykke frem. Følgelig vil spennet fra drasnoren få bevegelse til å flytte på seg, og resultatet blir at vognen rykker ett lite hopp til siden.


Carriage release lever fungerer som regel ved å enten løfte opp i pawl armen, dra loose dog og loose dog stop til sides, eller rett og slett løfte rack opp og vekk fra pinion-hjulet. Uansett hvilken tilnærming den tar, så er resultatet ved å aktuere vognslippet at pinion-hjulet ikke lenger holder på vognen, og maskinen får bevege seg fritt. Om du ikke holder tak i vognen når denne trykkes inn vil vognen fort bli dratt til venstre, så vær forberedt på det.


Typefaces

Forskjellige maskiner har forskjellige størrelser på disse tannhjulene. De resulterer i varierende avstand mellom hvert tegn og var en vanlig feature man vurderte når man så etter en skrivemaskin før i tiden. Kombinasjonen av denne hoppdistansen og printen på stempelet utgjorde hva som ble kalt 'typeface'. Det aller vanligste var at en normal, mellomstor maskin med plass til akkurat ett A4-ark, kunne skrive inn 80 tegn i vidden på arket. Dette ble kalt for en "Pica" typeface og kunne passe inn omtrentlig 10 tegn på 1 tomme. Gjerne beskrevet som 10 CPI (characters per inch". Dette var et omtrentlig mål, og avhengig av maskin og produksjonsland kunne det variere noe med noen milimeter.


Utenom dette var det ikke unormalt å ønske litt mindre skrift. Enkelte produsenter leverte maskiner med hva som i dag gjerne kalles "European Elite", som skrev 90 tegn i vidden på et A4-ark, ellers beskrevet som 11 CPI. Det fantes også noe vi i dag kaller "American Elite" som er litt mer sjeldent å finne i Norge, men som ikke er dermed sagt vanskelig å oppdrive. Denne kunne skrive 100 tegn i vidden, eller 12 CPI. I tillegg til alt dette var det også en hakket mer sjelden størrelse, 13 CPI. Denne har jeg kun sett på enkelte Hermes 3000/Media 3 maskiner, men det er ingenting som tilsier at det er kun dem som har dem. Det finnes også maskiner laget for å skrive plakater og tilsvarende som kunne ha så store hopp og størrelse på bokstavene at de kunne være helt opp til 6 og 7 CPI. Dette var gjerne spesialbestilt, og det var mange forskjellige maskiner som så helt normale ut som kunne komme med disse innstillingene ved bestilling.


Linjeskift

Maskinene har også som kjent en arm man drar i for å bevege vognen tilbake til høyre side når man ønsker å skifte rad etter det berømte plinget. "Fun fact": Plinget er der fordi vanligvis når en skribent skrev på maskin, så skrev de av et ark de så på. Blikket var låst på orginal-arket, og fingrene var trent til å vite hvor tastene var uten å se på tastaturet. Den klassiske touch-metoden mao. De kunne følgelig bare taste i vei det de leste på arket. Plinget var da en audibel assistanse for å vite at nå var de kommet til enden av linjen. En dreven taster ville mao ikke følge med på arket de skrev på, men arket de skrev av, og ville følgelig uten plinget ikke vært klar over at de var nær slutten.

Linjeskiftet er naturligvis heller ikke foruten mekanikk. Det holder jo ikke å bare bevege valsen opp. Det må kontrolleres hvor langt valsen rulles for hver rad, ellers vil ingen av radene ha like lang avstand mellom seg, og sluttresultatet ser ille ut. Dette løses gjennom et tannhjul som i alle tilfeller jeg har observert befinner seg på venstre side av valsen. Når man drar i retur-armen, startes en liten serie koblinger som til slutt drar i tannhjulet.


Gjennom en linjeskift-teller kan man regulere nøyaktig hvor langt retur-armen drar, før den låses og energien du dytter inn på armen vil bevege vognen i stedet for i tannhjulet. Avstanden mellom tennene er hva kontrollerer hvor langt hver klikk beveger armen opp. Noen maskiner trenger to klikk for å gjøre en fullverdig linjeskift, mens andre har enkeltklikk per rad.

Mange maskiner hadde også støtte for å trykke inn en knott på siden av maskinen som ville sørge for at mekanismen som låste rotasjon av valsen til tannhjulets intervaller kunne løses ut. Dette var nyttig i de fall maskinen hadde huller i linjalene ved båndvibratoren. Dette kunne brukes ved å plassere f.eks. en penn i hullet, og så bruke vognbevegelse, eller valserotasjon til å tegn vannrette og loddrette linjer på papiret.



Blekkbåndets reise

Helt til slutt vil jeg nevne selve blekkbåndet og spolene båndet er snurret rundt i. Det er mange varierte tolkninger av hvordan disse fungerer, men de aller fleste er koblet til maskinens universal stang, som nevnt i starten av denne artikkelen. Noen er koblet til et tannhjul-system som roterer begge spolene samtidig, men de aller fleste har en mekanisme som lar deg velge hvilket av hjulene som skal stå for trekkingen. Dette gjør at båndet kan reise frem og tilbake fra venstre til høyre spole gang på gang, helt til blekket er brukt opp på båndet.


Hvordan forskjellige maskiner løser dette er veldig variert. Noen krever manuell skifte av retning, så når brukeren selv oppdager at enden er nådd så må de selv flippe over hvilken spole som står for trekket. Andre har automatisk skifte, noe som oppnås på forskjellige måter avhengig av produsenten. Noen "måler" hvor mye bånd som er igjen på spolen ved at en arm med springfjær hvilker inn på båndet. Når det er lite nok bånd igjen har armen beveget seg lang nok inn til at en trigger utløses og spolemekanismen skifter over. Andre bruker 'fingre' som båndet går igjennom. Når enden er nådd vil båndet bli stramt og fingrene dras til siden. Når de er dratt langt nok til siden trigges skiftemekanismen, og den andre spolen begynner å dra i stedet. Dette er bare noen eksempler da det finnes flere metoder. Grunnet de varierte metodene går jeg ikke lenger inn på dette i denne artikkelen.


Håper noe av innholdet her har vært interessant og nyttig for deg, og hvis du har lest helt hit så takker jeg for oppmerksomheten!



Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page