Innlegget om anbefalte bærbare skrivemaskiner ble såpass godt mottatt at jeg følte meg motivert for å lage en post snarlig om såkalt ultra-portable maskiner også. Denne klassen skrivemaskiner er maskiner laget med fokus på å være så mobile og bærbare som var teknisk mulig å gjennomføre. De skulle være så små som mulig, men måtte fremdeles også være gode i bruk, og størrelsen på maskiner er faktisk direkte relatert til skrivekomfort. Det var derfor om å gjøre å finne den perfekte balansen av størrelse og ytelse, samt den mekaniske løsningen som var mest tilgivende om man krympet den ned.
Som med artikkelen om bærbare maskiner er denne posten heller ikke ment å være noen rangering av maskiner. Dette er maskiner postet i en tilfeldig rekkefølge der det eneste de har til felles er at etter min personlige mening er de hakket bedre i bruk enn gjennomsnittet. Det er allikevel viktig å presisere at de aller fleste skrivemaskiner ble laget med strenge krav til kvalitet og ytelse, så det er vanskelig å gjøre direkte bomkjøp så lenge maskinen fungerer som den skal.
Adler/Triumph Tippa (1960-73)
Tippa var i produksjon fra slutten av 50-tallet og merkenavnet var i produksjon helt ut i 80-tallet. Akkurat som med de andre modellene som var i produksjon så lenge så gjennomgikk den flere revisjoner av designet gjennom tidene. Akkurat designet i bildet til høyre var i produksjon grovt regnet fra 1960 og helt til 1973. Igjen var det flere mindre endringer her og der underveis, men selv modellen helt ved slutten av produksjon i 1973 var fremdeles en overraskende robust sak.
Midt i 1973 kom en annen mer kantete stilet maskin som kom til å bli produsert godt inn på 80-tallet. Denne fikk noen få endringer inne i maskineriet som i mine øyne var et steg ned. Dette nye designet kom gjerne i forskjellige spreke farger, deriblant en sterk gulfarge som var maskinen Stanley Kubrick valgte å ha som sin "on location" skrivemaskin. Følgelig er den gule varianten av den modellen noe ekstra ettertraktet, men ikke nok til å gjøre den direkte verdifull. I USA hvor skrivemaskiner selges for høyere summer enn her til lands kan kanskje koblingen til Kubrick øke verdien med $20-50. Dette til tross for at den foregående modellen yter bedre. Det er for all del fremdeles en god skrivemaskin, men visse aspekter av opplevelsen føles fremdeles litt billigere i bruk. (Dog en fordel verdt å nevne er at maskiner fra 80 tallet faktisk kan fremdeles ha myk gummi på valsen, som er en stor bonus).
Vi går tilbake til å snakke om modellen i produksjon frem til før 1973. Maskinens ytterskall er i stor grad laget i plast, men alt det indre i maskinen er robust og solid. Første gangen jeg hadde en av disse på bordet foran meg forventet jeg en billig følelse i tastene, men den gang ei. Det er en behagelig motstand i tastene som gir følelsen av en meget godt sammensatt maskin. Alle ultraportable skrivemaskiner lider av at man må være bestemt og jevn i tastingen sin for at printen skal bli jevn og lik, men et av kvalitetstegnene på en slik maskin er at man finner flyten fort. Dette er definitivt tilfellet på Tippa.
Returarmen er akkurat stor nok til å være behagelig i bruk, og vognen glir fint. Vognen er ganske lettvektig, noe som gjør at det er vanskelig å generere momentum i maskinen, så du kan ikke spesielt enkelt "flikke" vognen til siden, men dette er sant for nesten alle ultra-portable maskiner.
Maskinens eneste minus er at de fleste av modellene ble levert med et plastlokk som fungerte både som lokk og fraktekasse. Plasten i lokket er ikke direkte skranglete, men det er fremdeles ikke et voldsomt pent lokk. Det gjør jobben sin, men vinner ingen designpriser.
Olympia SF/Splendid 33/66/99 (1956-1970)
Olympia SF og Splendid er begge to flate og ultra portable skrivemaskiner. Splendid 33 var en budsjett-variant med kun støtte enkeltfarget fargebånd og ellers mangel på flere ekstra fine funksjoner. 66-modellen hadde litt mer raffinerte funksjoner som ekstra papirhvilearm, støtte for to-farget fargebånd, og en såkalt "touch regulator" som kunne justere hvor mye motstand som lå i tastearmene. 99-modellen skal visstnok ha vært en ekstra luksuriøs modell, men det eneste ekstra man fikk var angivelig kun en krom-finish detalj som skulle få maskinen til å se litt ekstra stilig ut.
Olympia SF var altså ikke det samme som Splendid. Står man og ser på dem side ved side ser man noe forskjeller i designet, men det er veldig små forskjeller. Det er vanskelig å si konkret hvorfor Olympia hadde to ekstra små modeller som er såpass like. Hvorfor ikke bare gå for én av dem?
Påstander om saken sier at Splendid-modeller hadde ekstra padding inne i lokket for å gjøre dem noe mer lyddempet. Den hvite modellen i Splendid-design på siden her har ingen padding i seg, men andre Splendid modeller jeg har betjent har det. På generell basis er det trolig ingen forskjell på den indre mekanikken mellom en SF og en Splendid 66, mens en Splendid 33 vil som nevnt ha mindre funksjoner.
Uansett hvilken av dem du ender opp med er Olympia sine ultraportable maskiner meget gode i bruk. De har relativt lette og ledige taster som føles gode under fingrene. Tastene har en fasong som passer fingertuppene godt, og det er ikke vanskelig å finne flyten for å få jevn print. Vognen veier lite og er lett i bruk.
Det eneste jeg personlig ville pirket på med modellen er at tastene kan være litt for lette for enkeltes smak. Maskinen er akkurat så liten at jeg tror den tar litt skade av det. Det er noe med at typearmene blir såpass korte at de ikke får helt den gode bevegelsen den kunne fått om den var bare 5% større. Uansett er det ikke ille nok til å skapet et problem stort nok til at den ikke fortjener plass i listen.
Groma Kolibri (1955-1962)
Groma var ikke en av "gigantene" innen skrivemaskinprodusentene, men de var ikke direkte små heller. De produserte et knippe modeller som solgte relativt greit her i Europa. Blant annet deres Modell N var en bærbar modell som etter min mening var et verdig tilskudd til listen anbefalte bærbare skrivemaskiner, men som bare akkurat ikke nådde helt opp grunnet et par detaljer.
Groma Kolibri derimot er definitivt verdig å bli listet opp her. Hvis du spør meg personlig er dette min favoritt innen denne gruppen maskiner. I stedet for å ha en stålramme man bygger maskinen inn i, er ytterskallet til denne maskinen laget i støpeform og maskineriet er montert direkte inn i skallet. Dette gjør at maskinen har mindre "hulerom" og oppleves som meget solid.
Tastearmene i maskinen er såkalt parallelle spaker, hvilket er mye avansert mekanikk for å oppnå en ganske liten forbedring, men det er allikevel en god forbedring. De fleste skrivemaskiner har vanlige tastearmer som når du trykker ned vil bli vinklet noe ned etterhvert som armen svinges ned. Parallelle armer vil derimot sørge for at selv om armen beveger seg ned så vil selve tasten holde på den samme flate vinkelen gjennom hele bevegelsen sin. Dette gjør at du slipper å føle på at fingeren kan nesten skli litt på tasten.
Foruten dette er Kolibri en utrolig vakker maskin. Det er i mine øyne en av de peneste designene som er laget på en ultraportabel skrivemaskin, og jeg er ikke alene om å mene det. Kolibri har vært brukt i flere filmer på grunn av sin størrelse og design, og følgelig er det en del folk som gjerne ønsker seg en av disse.
Som med alle andre maskiner er allikevel ikke Kolibri perfekt. Returarmen på maskinen er noe "pinglete", og er designet for at når du lukker lokket så skal armen vippe seg ned. Når maskinen er i bruk er ikke dette vippeleddet låst, så om du faktisk skyver armen litt ned mens du dytter så skal det lite til for å skrape returarmen inn i topplokket på maskinen. Følgelig er det faktisk ytterst sjeldent å finne en Kolibri som ikke har spor av riper på venstre side av lokket. Fordi armen er litt "pinglete" er den også ikke supergod i bruk, og det at man må være forsiktig når man bruker den kan bryte opp konsentrasjonen ettersom du må tenke deg om hver gang du bruker den.
Olivetti Lettera 22/32
Dette blir nok et punkt et par entusiaster vil løfte et øyebryn. Hvorfor liste disse to opp i samme kategori? Jeg har en grunn, og den kommer! Uansett er begge av dem modeller som solgte som varmt hvetebrød i Norge og er høvelig vanlige å finne den dag i dag på Finn. Følgelig er de gode kandidater for denne listen.
Olivetti slapp sin Lettera 22 i 1950, og ble ekstremt varmt mottatt. Maskinen vant en designpris, noe de brukte tungt i sin markedsføring. Den var i produksjon helt til litt ut i 1964, før arvtageren Lettera 32 skulle komme og ta over og være i produksjon godt inn i 70-tallet.
Grunnen til at entusiaster kanskje stusser på at jeg lister dem opp sammen er at selv om 32 var direkte arvtager til 22, så oppleves maskinene ganske ulike i bruk. Faktisk er de ulike nok til at entusiaster gjerne strides om hvilken av de to som er best å bruke. Noen elsker Lettera 32 for sine kvaliteter, og andre foretrekker 22. Dette er jo greit nok, men interessant nok er det ikke uvanlig at de som liker 22-modellen rett og slett ikke liker 32-modellen, og motsatt.
Den mest tydelige forskjellen mellom de to er at Lettera 22 kan oppleves som å ha mer motstand i tastene sine. Dette for meg gjør at tastene føles mer robuste og solide, noe som gjør at totalopplevelsen av maskinen gjør den mer raffinert i mine øyne. Lettera 32 har generelt mye lettere taster, og personlig føler jeg at metallet i armene er litt for tynne og tillater til en mye større grad at tastene kan nesten føles som at de vingler litt.
Folk som elsker 32 modellen argumenterer derimot heller for at den lette følelsen gir følelsen av en maskin som glir silkemykt i mekanismen sin og tegner på en bedre konstruksjon fordi de selv føler at motstanden i en 22-modell for dem tolkes som at de bevegelige delene i maskinen er noe trangere satt sammen. (De er ikke det, men tastene er koblet på springfjærmekanismer som yter mer motstand).
22-modellen en noe mer kompakt konstruksjon, og min personlige erfaring er at det er vanligere at 22 er noe bedre satt sammen enn 32, men dette punktet leder inn på et disputt entusiaster imellom. Noen føler nemlig det motsatte er sant.
Olivetti etablerte fabrikker rundt i verden for å kunne selge maskiner uten importavgifter til befolkningen. En god ide for å bedre tilgjengeliggjøre produktet sitt, men de klarte ikke å garantere den samme graden av kvalitetskontroll i de forskjellige fabrikkene. Følgelig hendte det at maskiner produsert andre steder enn Italia rett og slett passerte kvalitetskontroll som Italia ikke ville godkjent.
Det er ikke dermed slik at en maskin fra disse andre fabrikkene absolutt må være dårlige, men det er en viss forhøyet risiko for det. Dette er trolig sant da for både 22 og 32 modeller, men jo mer tid som passerte jo flere andre fabrikker åpnet Olivetti. Det er følgelig trolig produsert flere av 32-modellen i "dårligere" fabrikker enn det er av 22-modellen.
Uansett hva som er tilfellet så kan man iallfall koke det ned til at på generell basis har Lettera 22 en noe tyngre tastefølelse og Lettera 32 føles meget lett og ledig. For meg personlig og andre tilhengere av 22-modellen er denne tyngre følelsen ettertraktet og er en av grunnene til at den maskinen vinner for oss. Andre foretrekker den lettere følelsen og av den grunn vinner 32-modellen for dem. Hvis du vil finne ut av hva som passer deg best er det egentlig bare å prøve noen maskiner. Hvis du kjenner du dras mot lettere taster så kan det være at 32 vil være modellen for deg. Hvis ikke, så kan potensielt 22-modellen være aktuell.
Et siste "honorable mention"
Noen entusiaster vil stusse på at ikke modellen Hermes Baby er nevnt i listen her, men gi meg en sjans til å forklare mitt syn på maskinen.
Det er en vanlig maskin å se på Finn, og man kan ikke nekte for at den fungerer godt, men for meg personlig er den ikke god nok til å skulle være en "spesielt anbefalt" skrivemaskin.
Det er mange som elsker den for alle mulige årsaker, men for meg synes jeg maskinen er for liten og for enkel. Noen bare elsker Hermes sine maskiner punktum og ser ikke forbi logoen på lokket. Noen elsker designet av modellen og bare synes det er noe elegant med det så de digger å bruke den av den grunn. Noen liker nok også hvordan den føles i bruk, men det er disse skjønner ikke jeg meg på.
Ja, maskinen er lett å frakte, og tastene på de senere modellene er faktisk ganske komfortable, men typearmene er for korte til å bli gode og jeg synes det er vanskelig å finne flyten for at printen skal bli jevn og god. Returarmen er irriterende liten, og mens de senere 60-tallsmodellene av Baby har kjekke fargevalg for å få enten støtte for 2-fargede fargebånd eller 300% utnyttelse av et enfarget fargebånd, så har de eldre variantene kun støtte for enkel farge.
Maskinen har også et lite knippe med kjente problemer der den ene er et type problem som bare blir verre jo flere ganger man prøver å fikse det, og en annen er at mekanismen for å sørge for at valsens rotasjon låses til bestemte rader er svak og har anlegg for å brekke av. Dette er reparasjoner som er mulige å utføre, men som virker irriterende og unødvendige.
Det skal også litt for lite avvik inne i maskineriet til for at maskinen skal begynne å få problemer med å hoppe, og knottene på yttersidene er av en plast som blir sprø og kan fint finne på å sprekke opp i biter.
Hermes laget utrolig gode skrivemaskiner, men akkurat modellen Baby (i USA også kjent som Rocket) er ikke noe jeg føler har eldet godt. Allikevel er det ikke en dårlig maskin, men jeg vil ikke personlig varmt anbefale dem.
Comments