Gjenbesøk av tema verdivurdering: Etterspørsel vs. Tilgjengelighet

Jeg har et par ganger nå snakket litt om verdivurderinger av skrivemaskiner. Jeg skrev en post som oppsummerer hva man må tenke på for en grundig vurdering for en stund tilbake, og jeg gjenbesøkte tema mer spesifikt om auksjonshus.

En uvanlig maskin: The Noiseless Portable

I dag vil jeg gjerne skrive litt om konseptet etterspørsel mot tilgjengelighet. Eller "supply and demand" som det kanskje mer berømt heter på engelsk. Det blir ikke lange posten for det er ikke så mye å si om det, men det er en sak det ikke er uvanlig jeg møter på når jeg snakker med folk som skal selge noe. Kort oppsummert: En materielt billig ting kan bli mye verdt hvis den er vanskelig å få tak i, men hvis det ikke er noen som vil ha den kan man ikke verdivurdere den høyt da etterspørselen mangler. Det er først og fremst etterspørsel som styrer.

Dette er et problem man ser i skrivemaskinmiljøet, og generelt når det kommer til antikke varer. En håndlaget gjenstand over 100 år gammel kan være helt unik, men om den ikke har noen aspekter ved seg som gjør at folk vil ha den så hjelper det ikke at den er den eneste av sitt slag. Den er ikke verdifull av den grunn. Det må mer til. Kanskje er gjenstanden knyttet til en berømt person og at man kan bevise tilhørigheten? Kanskje er den laget av et berømt/beryktet selskap der folk samler på tingene selskapet laget?

Sylvia Plath med en av skrivemaskinene hun brukte gjennom sitt liv, her med en Hermes 2000.

I skrivemaskin-miljø er det ingenting som kan gjøre en maskin mer verdt enn hvis man kan bevise at en verdensberømt forfatter eide og brukte maskinen man skal selge. En skrivemaskin eid av Mark Twain ble for eksempel solgt på auksjon for over 1 million kroner. Det viktigste for å oppnå slikt er at man kan bevise en slik tilhørighet, og det skal egentlig litt til. Det må foreligge proveniens som i de fleste tilfeller vil allerede være etablert når det kommer til gamle skrivemaskiner tilhørende forfattere. Noen ganger er det forfatterens etterkommere som sitter igjen med dødsboet deres som kan fremvise bilder og gå god for at maskinen faktisk tilhører deres forgjenger. Andre ganger kan det være maskiner som allerede har blitt solgt til andre samlere med en medfølgende proveniens som fungerer som bevis for senere kjøp også. Det kan til og med være at den kjente forfatteren selv selger sin egen maskin, slik som Cormack McCarthy gjorde når han auksjonerte bort sin Lettera 32 for en god sak. (Or so the story goes).

Hvis man har en Hermes 3000 som også var en av modellene Sylvia Plath skrev på kan man fremvise bilde av poeten sammen med modellen og si "det er den samme maskinen", men det skal godt gjøres å bevise basert på det ene bildet at maskinen der er den samme man har i hendene foran seg. Nå har det seg heldigvis slik at man fant ut at Sylvia dokumenterte serienummeret på maskinen sin, så akkurat i det tilfellet vet vi hvilken maskin som tilhørte henne, (og den ble solgt for nær 450.000kr).

Allikevel er det faktisk gjerne slik at enkelte er ute etter nettopp samme modellen som deres helt brukte, selv om det ikke er deres maskin. Enkelte modeller er faktisk mer verdt bare fordi et eksemplar av modellen ble brukt av en forfatter, eller brukt i en film. Stanley Kubrick brukte blant annet en liten gul variant av Adler Tippa S, som har ført til at den gule versjonen av modellen selger for mer penger enn de andre fargene. Iallfall i USA hvor slikt betyr en del mer for en større fanbase enn her i Norge. Og selv i USA er det ikke snakk om flere tusen dollar heller.

En Perkeo No 3, like sjelden som en The Noiseless Portable, men verdt bare en fjerdedel.

Når det kommer til mer antikke modeller som det ikke er så mange igjen av at man finner dem på hvert gatehjørne lenger, så er saken litt mer komplisert. Den drivende faktoren for verdi da er faktisk etterspørsel, ikke tilgjengelighet. Ta for eksempel en "The Fox Portable No 1". Det ble laget kun rundt 6.000 utgaver av maskinen, og maskiner fra produsenten har blitt populære hos visse typer samlere. Maskiner i god tilstand av denne typen kan selge for 4-7.000 kroner i USA og auksjoner for modellen kan gå varme. Allikevel finnes det flere andre produsenter som laget modeller som endte opp med å være mer sjeldne enn dette, som allikevel selger for dramatisk mindre. For eksempel Perkeo fra Urania. En Perkeo No 3 ble også laget i et opplag på rundt 6.000 maskiner totalt sett, men allikevel har auksjoner for denne modellen ofte ikke endt på mer enn 1.500-1.800kr. Modellen er rett og slett bare ikke kjent nok.

Til slutt vil jeg også nevnte at marked igjen er med på å utnytte etterspørsel. Hvis noe er sterkt etterspurt i USA og følgelig verdifullt der, er det ikke sikkert det er like etterspurt her i Norge. Hvis man ønsker prisene etterspørselen i utlandet har fått til, så må man selge til dem og ta risikoen med transport og scamming på kjøpet.